AMK - Tause anrop - HMN v. 1.0

 

Hensikt og omfang 

Det skal sikres nødvendig helsehjelp til pasienter som ringer 1-1-3, men som ikke er i stand til å kommunisere verbalt. Innringer kan befinne seg i en reell nødsituasjon, og manglende kommunikasjon kan gjøre det utfordrende å skille mellom feilringing og en alvorlig hendelse. Det er viktig å gjøre aktive forsøk på å avklare situasjonen. 

Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes skal det sendes ressurser dersom adressen er kjent. Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes og adressen er ukjent skal politiet kontaktes. Vi kan da be om sporing med henvisning til nødrett. Dette er avklart med Politiets operasjonssentral. 

 

Prosedyren er utarbeidet av  arbeidsgruppe for regionale prossedyrer for AMK. Den har vært på høring til aktuelle fagpersoner i Helse Møre og Romsdal HF, Helse Nord-Trøndelag HF og St. Olavs hospital HF. Regional konsensus er oppnådd.

Ansvar og omfang

AMK-operatør som mottar taus henvendelse. Tause anrop er samtaler der man ikke får verbal kontakt med innringer. 

 

Arbeidsbeskrivelse

For å avdekke om hendelsen er reell eller ikke skal følgende prosedyre utføres: Gjenta: «113, trenger du hjelp?» flere ganger. 

  

Hvis ingen verbal kontakt: 

Be innringer om å dunke flere ganger på mobiltelefonens skjerm. Eventuelt dunke flere ganger på noe i nærheten, for eksempel bord, vegg eller gulv.  

Ved respons fra innringer eller mistanke om kritisk syk pasient velg kriteriet i Norsk indeks for medisinsk nødhjelp A 36.08 Antatt rødt kriterium (flere opplysninger ikke raskt tilgjengelig) og responder i forhold til dette. 

 

  • Ta utgangspunkt i opprinnelsesmarkering for henvendelsen og oppslaget på bruker/eier av telefon.  

  • Vurder bruk av video. 

  • Vurder bruk av innringers historikk/kjernejournal. 

 

Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes og adressen er kjent, skal ressurs(er) sendes. 

Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes og adressen er ukjent, skal politiet kontaktes. Vi kan da be om sporing med henvisning til nødrett. Dette er avklart med Politiets operasjonssentral. 

 

Kommunikasjon med innringer: 

  • Forsøk å få pasienten til å dunke en gang for ja, to ganger for nei ved behov for bekreftelse eller avkreftelse av ja/nei spørsmål. 

  • Gjenta til innringer at vi skal sende hjelp. 

 

Hvis ingen respons fra innringer: 

Hvis ingen respons fra innringer skal det da søkes kontakt med innringer med å ringe tilbake, noe som vurderes ut ifra samtalens art. 

  • Hvis innringer svarer og bekrefter at dette er en feilringing kan samtalen klassifiseres som feilringing.  

  • Vurder bruk av innringers historikk/kjernejournal. 

  • Hvis innringer ikke svarer må det vurderes om samtalen klassifiseres som feilringing eller ikke, ut fra samtalens art. Hvis man mistenker ut fra samtalens art at innringer er i nød skal man følge Norsk indeks for medisinsk nødhjelp. A 36.08: Antatt rødt kriterium (flere opplysninger ikke raskt tilgjengelig) og responder i forhold til dette. 

Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes og adressen er kjent, skal ressurs(er) sendes. Ta utgangspunkt i opprinnelsesmarkering for henvendelsen og oppslaget på bruker/eier av telefon. 

Når alvorlig sykdom eller skade ikke kan utelukkes og adressen er ukjent, skal politiet kontaktes. Vi kan da be om sporing med henvisning til nødrett. Dette er avklart med Politiets operasjonssentral. 

 

Ved gjentatt henvendelse: 

Ved gjentatte oppringinger som ikke kan klassifiseres som lommering, uten respons fra innringer, lav terskel for å sende bistand. 

 

Anrop fra IMEI nummer:  

Koble inn politi om nødvendig, de kan søke opp eier av telefon, og eventuelt mobilnummer og adresse som er registrert på eier. IMEI anrop kan ikke spores. 

 

 

Dokumentasjon

  • Dokumenter i journalløsning hvilken type lyder som høres. 

  • Dokumenter utførte tiltak og vurdering. 

  • Tiltak Tilbakering: når du forsøker å ringe tilbake til pasienten.