Innledning

I Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten § 2-2 stilles det krav til helseinstitusjoner om skriftlige retningslinjer for generelle smitteverntiltak samt egne retningslinjer om forebygging og kontroll av alvorlige infeksjoner fremkalt av antibiotikaresistente bakterier. I følge Smittevernloven § 5-1 første ledd plikter personer «som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse». Smitteførende pasienter har krav på helsetjeneste på lik linje som andre pasienter. Forsinkelse gjelder kun dersom det er medisinsk forsvarlig. Pasienter med resistente bakterier bør oppfordres til å opplyse om bærerskap når de er i kontakt med helsetjenesten. De har imidlertid etter helselovgivningen ikke plikt til å gi slik informasjon. Det er viktig å merke seg at alle smitteverntiltak i utgangspunktet krever gyldig samtykke fra pasienten. Pasientens rett til informasjon fremgår av Pasientrettighetsloven § 3-2, og helsepersonellets informasjonsplikt fremgår av Helsepersonelloven § 10. Pasientens rett til personlig smitteveiledning fremgår i Smittevernloven § 2-1. 

For å kunne forebygge spredning av resistente bakterier i helseinstitusjoner er det viktig at helsepersonell opptrer faglig forsvarlig som beskrevet i Helsepersonelloven, der det stilles krav til at arbeidstaker utfører sitt arbeid forsvarlig og at omsorgsfull hjelp gis (§ 4). I henhold til Arbeidsmiljøloven og tilhørende forskrifter, skal arbeidsgiver sørge for å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet samt forebygge at de utsettes for farer som oppstår eller kan oppstå ved at de eksponeres for biologiske faktorer i arbeidsmiljøet. En helseinstitusjon kan kreve at en pasient skal gjennomføre en forhåndsundersøkelse når det gjelder en allmenfarlig smittsom sykdom før innleggelse eller planlagt behandling/opphold.

Det bør derfor gjennomføres reise- og smittescreening for MRSA, ESBL og VRE.

MRSA- Meticillinresistente Staphylococcus aureus

Gule stafylokokker som er resistente mot betalaktamantibiotika. De kan også være resistente mot andre typer antibiotika. MRSA skiller seg klinisk ikke fra betalaktam-følsomme gule stafylokokker når det gjelder evne til å gi sykdom, men resistensegenskapen vanskeliggjør behandling ved en eventuell infeksjon. Det bør gjennomføres smitteoppsporing rundt nyoppdagede tilfeller. Vurder sanering av bærerskap om pasienten skal ha jevnlig kontakt med helsetjenesten.

VRE- vancomycinresistente enterokokker

Bærerskap av slike bakterier i tarm kan være langvarig, og muligens permanent. Ved nåværende og fremtidige innleggelser i sykehus skal kontaktsmitteisolering iverksettes. Eventuelt kan individuell risikovurdering av smitteverntiltak gjennomføres i samråd med lokalt smittevernteam. Det er viktig at valg av eventuell initial empirisk antimikrobiell terapi vurderes nøye og eventuelt drøftes med infeksjonsmedisiner eller medisinsk mikrobiolog.

ESBL- Extended spectrum betalactamase (ESBL)

Det betyr at bakteriene, særlig i orden Enterobacterales, har resistensmekanismer som hemmer effekten av 3. generasjons cefalosporiner og penicilliner. Bærerskap av slike bakterier i tarm kan være langvarig, og muligens permanent. Ved nåværende og fremtidige innleggelser i sykehus vurderes om det skal iverksettes kontaktsmitteisolering, eller kun enerom og eget bad. Individuell risikovurdering av smitteverntiltak gjennomføres i samråd med lokalt smittevernteam. Det er viktig at valg av eventuell initial empirisk antimikrobiell terapi vurderes nøye og eventuelt drøftes med infeksjonsmedisiner eller medisinsk mikrobiolog.

ESBL_KARBA - karbapenemaseproduserende gramnegative staver

Dette er bakterier som er resistente mot alle betalaktamantibiotika, inkl. penicilliner, cefalosporiner og karbapenemer. De samlede resistensegenskapene hos ESBL_KARBA-holdige bakterier gjør bakteriene svært resistente. Ved uventet funn av ESBL_KARBA bør det iverksettes smittesporing blant pasienter og testing av eventuelle eksponerte medpasienter. Bærerskap av slike bakterier i tarm er forventet å være permanent. Ved nåværende og fremtidige innleggelser i sykehus skal kontaktsmitteisolering iverksettes. Det er viktig at valg av eventuell initial empirisk antimikrobiell terapi vurderes nøye og eventuelt drøftes med infeksjonsmedisiner eller medisinsk mikrobiolog.

Karbapenemaseproduserende Acinetobacter baumannii
Acinetobacter spp. er gramnegative stavbakterier som finnes flere steder som på hud, i omgivelsene, i jord og i vann. I de senere år er det kommet en rekke rapporter om at særlig Acinetobacter baumannii har vært årsak til helsetjenesteassosierte infeksjoner i intensivavdelinger, og da som oftest som pneumonier. Det er også rapportert at A. baumannii har vist økende resistens overfor antibiotika, inklusive aminoglykosider og karbapenemer.

Candida auris
Candida auris er en gjærsopp, en encellet mikrobe, som ble identifisert i 2009 i Japan. C. auris kan feste seg til overflater og danne biofilm. Infeksjon gir vanligvis symptomer på hud og slimhinner, særlig munnhule og kjønnsorganer ofte i forbindelse med nedsatt motstandskraft, steroid- eller antibiotikabehandling, diabetes eller graviditet. I tillegg er C. auris kjent som årsak til invasive infeksjoner og utbrudd i helseinstitusjoner.

Prosedyren er utarbeidet av den regionale arbeidsgruppen for prosedyrer i smittevern ved Randi Solheim, Arnold Måsøval-Jensen, Anne Berit Lysberg Brønlund og Anita Wang Børseth. Prosedyren har vært på høring i regional gruppe i smittevern for spesialisthelsetjenesten Helse Midt-Norge. Konsensus er oppnådd.